Kapittel 6

“Alt annet likt”

 

Ingen litterære uttrykk er mer selvopptatt enn diktet. Det er ikke kritikk. Diktet skal fokusere på seg selv, sammensetningen, melodien og perfeksjonen.

Imidlertid forventer ingen at diktet skal skape et komplett og livaktig univers slik romanen gjør. (tenk på ordet virke-lighet). Dikt skal formidle sonetter om komplekse sider av vårt fascinerende og kompliserte liv, som klokker i perfekt resonans med livets underverk og viderverdigheter. Videre betyr dette at dikt ikke skal vite, de skal sanse, de skal fremkalle følelser og emosjonert. Dette er hva de skriftlærde mener med begrepet en «sensasjon».

Diktet er en sensasjon.

Dikt vet ingen ting.

Det er følelser.

Et rapp over baken med en våt søndagsavis er også en sensasjon. Men av en annen type enn den som hører til diktet.

Dikt fremkaller følelser av det umerkelig, stille, mystiske, høyeste eller laveste.

Og fordi vi i dag ikke lenger har andre eksperter på dette spesielle feltet av det ordløse og sublime, har diktet og dermed dikterne privilegert prioritet til å besvare disse spørsmålene.

Derfor må vi også skrive et dikt. Gud i verden (eller vice versa) .


Skroll til toppen