Kapittel 5

“I have a dream”

 

Gjentakelse i språket har minst to forskjellige former.

Den gjentatte setningen og det gjentatte ordet.

Gjentakelsens funksjon er, som vi tidligere har vært inne på, å introdusere og etablere en språklig rytme og poesi. Men den kan også være et knutepunkt, et nav som teksten dreier rundt. Dette blir ofte brukt i ”Talen” eller i ”Profetien”, men har også sin anvendelse og berettigelse i litterær tekst. Det er klart at i romanen, prosaens storform er den skisserende tekniske, retoriske bruken av gjentakelser overtatt av en mer reflektert og innarbeidet form. Gjentakelsen er i romanen tematisk og fenomenologisk. Det vil si. Angrer hovedpersonen, så er angerens form repeterende: den blir ved å gjenta sin skyld. Og det blir reflektert i språket som gjentakelser. Er personen psykisk ustabil eller splittet i sin personlighet, blir dette bærende for den gjentakelsen som personens språk og beskrivelser er underlagt.

Livet er fullt av gjentakelser. Vi har bruk for gjentakelser. Fra morgentoalettet til nattbordslampen slukkes, fra såpeoperaer til julefeiring. Våre liv er fulle av gjentakelser. Fra vugge til grav, fra far til sønn, fra generasjon til generasjon. Vi går i andres fotspor. Strever oss gjennom daglige rutiner. Igjen. Og igjen. På nytt. Igjen. Og det er ikke bare det at vi gjør det samme som oss selv. Vi gjør det samme som de gamle fra i går, de eldgamle fra i forgår, oldingene fra oldtiden. Det samme om igjen og om igjen. Ikke noe nytt. Ikke lengre noe nytt. Gjentakelser. Våre liv. Er gjentakelser. Gjentakelser. Er fulle av gjentakelser. Våre liv. Er gjentakelser. Gjentakelser. Er fulle av gjentakelser.

Vi arbeider altså med gjentakelser. Tekniske og retoriske gjentakelser.


Skroll til toppen