Kapittel 4

Base & parabase

 

Et virkemiddel, som ikke bare er forbeholdt litteraturen, men som vi kan se i stort sett alle typer fortellinger er det aktive samspillet mellom base og parabase.

I en roman eller en novelle er ”basen” historiens beliggenhet; stedet hvor handlingen er lagt. En jeg-roman har derfor sin base i jeg-personens mono-dialoger, erindringer og opplevelser. En roman skrevet i 3. person entall har som sin base, beskrivelsen av denne personen. Det er romanens basis, dens hovedstol. En parabase er da løsrevet fra romanens basis, en selvstendig betraktning, beskrivelse, opplevelse, som supplerer og kommenterer basen.

Et velkjent eksempel er hentet fra Lars Von Triers ”Riket” Her utgjør de to evneveike oppvaskerne på hospitalet en parabase til historien. De kommenterer historien. Og kommer, naturligvis, samtidig til å virke tilbake på historien.

En parabase kommenterer noen ganger basen, ganske enkelt fordi den er der. Parabasen behøver ikke, som de to oppvaskerne gjør det i Riket, eksplisitt å kommentere basen. En parabase kan være tilbakevendende matoppskrifter, en beskrivelse av arbeidet med å binde fluer, beskrivelser av malerier og liknende. Parabasen kommenterer i disse tilfellene basen, fordi de er der, og på sin måte virker tilbake på selve basen. Hvis man som parabase velger å beskrive hvordan man lager postei, vil dette virke tilbake på basen med assosiasjoner til postei.

Man kan ikke alltid helt overskue dette samspillet.


Skroll til toppen