Kapittel 3

Fortelling & Skrift

 

Jeg skulle giftes. I begynnelsen av det nye året. Det betydde at nyttårsaftenen ville bli den siste jeg kunne feire som ungkar. En ganske spesiell, ja, nesten magisk og umåtelig betydningsfull aften. Et sakrament. Den siste nyttårsaften. Før inntreden i den hellige ektestand. Opphøyet av rus, beruselse, henført ekstase; med krystallklar, frostsikker bevisstløshet ville jeg, nei, ikke gå, men sveve, seile inn i det neste året som skulle bli min nye tid, mitt nye liv, mitt nye mig.

Jeg tok derfor ikke i mot en hvilken som helst innbydelse.

Alt skulle være perfekt.

Da nyttårsaften nærmet seg, måtte jeg konstatere at mine høye ambisjoner og kritiske holdning hadde brakt meg i forlegenhet. Jeg hadde takket ”nei” til alle innbydelser som ikke var absolutt perfekte. Resultatet var kun en åpen invitasjon til en perifer venn og hans kone; de hadde to små barn og skulle til overmål ha besteforeldrene til middag.

Absolutt utilpass.

Niels og Inger. De bodde i byens vestlige utkant. Jeg kom ved middagstid. Allerede før vi satte oss til bords var stemningen trykket. Besteforeldrene var nyskilte. Og møttes nå for andre eller tredje gang. Dette brakte en høflig forlegenhet inn i den joviale omgangen som Inger og Niels vanligvis hadde med besteforeldrene. De klamret seg derfor til barnebarna.

”Det er jo barnas fest.” Syntes bestefar. Og bestemor.

Alt for barnebarna. Jeg mente noe annet. Og begynte derfor å smugdrikke allerede før middagen.

Slik gikk aftenen.

Jeg ble stadig mer påseilet og, i takt med beruselsen, mer og mer bitter og hatefullt stemt overfor både Inger, Niels, besteforeldrene og barna. De ødela min siste nyttårsaften, mitt hellige øyeblikk, min rituelle overgang. Hvilke svin.

Vi spilte trivial persuit. Trivial barne persuit. Osende trivial barne persuit. Jeg måtte fortelle hva jeg mente om det. De sa jeg skulle dra hjem og ”sove det av meg”. Jeg forsto ikke. Jeg kom likevel hjem. Det vil si, hjem til en leilighet jeg hadde leiet og nettopp var flyttet inn i. Jeg gikk ut på kjøkkenet og tente en røyk.

Det neste jeg husker er lyden av en dør som smekker igjen.

Jeg står i oppgangen foran inngangsdøren til leiligheten.

Den er låst.

Jeg har en kortermet, hvit skjorte på. Strømper, bukser. Ingen nøkler. Ingen penger. Jeg husker baktrappen, kjøkkendøren som aldri er låst. Inngangen til baktrappen er i bakgården. For å komme dit må jeg forlate oppgangen. Jeg går derfor ut i gården og hører for sent døren smekke i lås bak meg. Temperaturen er nær frysepunktet. Litt over. Det har snødd. Snøen er stadig hvit oppå, under overflaten en slapsete, grå sorbé som allerede etter noen skritt har gjennomtrukket både strømper og bukseben. Døren til baktrappen er også låst. Jeg er stengt ute for tredje gang. Jeg kan ikke komme inn i leiligheten, jeg kan ikke komme inn i oppgangen og jeg kan ikke komme inn i baktrappen. Jeg hopper over en mur, unngår stort sett å grise meg til og vender tilbake til ytterdøren. Der er det ingen som besvarer ringingen på dørtelefonen. Jeg vet ikke hva klokken er. Og det er, som det ser ut i øyeblikket, heller ikke mitt største problem. Klokken.

Noen venner bor i et byhus i nærheten. Snaue fem hundre meter.

Jeg løper over til dem, er underveis opptatt av, synes jeg, et vesentlig spørsmål. Skal jeg beholde strømpene på? De har, som situasjonene ser ut i øyeblikket, intet å by på som minner om varme eller komfort. Tvert i mot. De samler snøslaps, som sitter som kladder, små klumper omkring anklene mine. Dette taler for at jeg skal ta dem av. På den annen side. Å løpe rundt med bare tær nyttårsaften i frostvær forekommer meg å være barbarisk. Jeg beholder dem på. Dette vil gi meg mulighet til å ta dem av senere. Tok jeg dem av nå, ville jeg ikke kunne ta dem på senere. Slik forekommer det meg. Mine venner i byhuset er ikke hjemme, eller sover tungt. Kjøkkendøren deres er alltid åpen. For å komme til dit må jeg klatre over et gammelt trestakitt. Det er en dør i stakittet. Den er naturligvis også låst. Stakittet er tilgrodd med et slags grønske som gjør det vanskelig å klatre over. Det lykkes meg endelig. Det vil si. Det lykkes meg å klatre over stakittet. Men min hvite, kortermede skjorte blir smurt inn med den slimete grønsken. Eller rettere. Den slimete grønsken, som jeg nå har over alt på kroppen, i ansiktet og på hendene, er spesielt synlig på min hittil hvite, men dog stadig kortermede, skjorte. Kjøkkendøren er i aftenens anledning låst. Jeg må klatre samme vei tilbake over stakittet.

Det gjør ikke lenger så vondt i føttene.

En nummen følelsesløshet har erstattet smerten. Men jeg kan ikke ta flere sjanser. Jeg må dra tilbake til Niels, Inger, besteforeldrene og barnebarna. Si unnskyld. I hvert fall noe.

Jeg praier en drosje.

Den stopper.

Mistillit og forbløffelse vises i sjåførens ansikt. Jeg forklarer ham, så godt jeg kan, at jeg ikke har penger – og hvorfor. Av en eller annen grunn begynner han å hisse seg opp. Jeg forsikrer ham om at han skal få pengene sine så snart vi er på riktig adresse. Han ber meg forlate bilen. Jeg går.

Etter en tid kommer det en buss. Jeg går på uten å være sikker på hvor den kjører, mest fordi det er utålelig utendørs. Etter noen overveielser setter jeg meg midt i bussen, til venstre på de dobbelte seterekkene med en mine som om jeg har gyldig billett. Det har jeg dog ikke. Bussjåføren betrakter meg fra tid til annen i bakspeilet. Han sier ingen ting. Bussen kjører for det meste i riktig retning. Det vil si mot nord og vest. Stort sett bra. På et tidspunkt forekommer det meg at vi, bussen, sjåføren og jeg, kjører for langt til syd. Jeg sier ”natt” til sjåføren og stiger av. Han sier fremdeles ikke noe. Jeg går de to siste, korte kilometeren. Korte! Og når endelig frem. Jeg vet stadig ikke hva klokken er. Men det må være sent. Inger, Niels, besteforeldrene og barna er åpenbart gått i seng. Det er i hvert fall ingen som åpner døren. Jeg setter meg foran den. Tar matten over bena. For kanskje på den måten å forhindre forfrysninger. For sikkerhets skyld fortsetter jeg å ringe på. Før jeg sovner, våkner jeg av at bestemor åpner døren. Da er det ikke mer batteri på ringeklokken.

Jeg sier god morgen.

Hun sier navnet mitt. Flere ganger.


Skroll til toppen