Kapittel 3. Ordbildene er skriftspråkets bakgrunnsmusikk

Ordbilledet er skriftsprogets baggrundsmusik

 

Hvordan smaker en tomat? Hvordan lyder en fiolin?

Hvordan ser fargen rød ut?

Hvordan føles det å bli kilt?

Spørsmål, som vi uten videre kan svare på. En tomat smaker – som en tomat. En fiolin lyder som – en fiolin. Fargen rød – er rød. Det føles ”morsomt” å bli kilt. Teknisk sett er disse forklaringene tautologier. En tautologi forklarer sitt objekt med å henvise til det. En tomat er en tomat. Forklaringer, som ikke tilfører annet til det som skal forklares, enn det vi allerede vet.

Og dette er på en måde utilfredsstillende.

Men hvis vi forbyr oss selv å bruke tautologier, blir vi brakt i en merkelig forlegenhet. For hvordan smaker en tomat? Hvordan lyder en fiolin? Når vi forestiller oss tomatens smak eller fiolinens lyd, er vi fylt av forestillinger om tomatsmak og fiolinlyd. Vi kan høre fiolinens lyd, er ikke et øyeblikk i tvil. Men hvorfor kan vi ikke uten videre forklare den?

Språket blir forlegent

Og samtidig stiller det seg den vanskeligste oppgaven. Nemlig å beskrive, hva vi vet, men ikke kan forklare.

Snarveien til dette er ordbildet.

Vi bruker bilder til å beskrive det vi vet, men ikke kan forklare.

Ordbildet står derfor sentralt i skrivekunsten.

Det som bestemmer lesernes syn på det beskrevne. Når R. Chandler skriver ”hennes blikk var dypt som bunnen av et kaféfat” eller ”Han hadde et ansikt som en sammensunket lunge” forstår vi det som beskrives nesten fullt ut. Skribentens kunnskap, humor og dybde gjengis i ordbildenes originalitet.

Som det originale ordbildets motpol står klisjeen.

Vi forbyr oss selv klisjeer og skal nå arbeide med ordbilleder.


Skroll til toppen