Kapittel 3

Refleksjon

 

Å la hovedpersonen tenke.

Å få dette til å fungere krever en balansegang.

Vi vet hvorfor hovedpersonen skal tenke, fordi vi som forfattere setter tankene i gang hos hovedpersonen: vi vil vise den psykologiske, filosofiske, eksistensielle, eller sosiale problemstillingen, slik den nå tar seg ut for vår person. Denne kunnskapen, denne hensikten, dette særlige anliggende vi har med våre personer må på den annen side ikke stå i veien for personenes troverdighet. De må ikke bli skjematiske figurer for en underliggende idé. Det er denne balansegangen, der vi på den ene siden lar personene gjøre noe med en bestemt hensikt for øye, og på den andre siden må la personene få sine egne liv.

Vår hensikt med personene kan sperre for deres troverdighet. Blir personene for selvstendige, kan det forstyrre hensikten vi har med dem. Et forunderlig problem. Men ganske reelt.

Dette støtter opp under idéen, som romantikken skapte rundt det opphøyde, inspirerte øyeblikk, der kunstneren i sin guddommelighet skaper sitt verk i ekstatisk, henført inspirasjon.


Skroll til toppen