Kapittel 2

Innlevelse & Livaktighet

 

Språk har en merkverdig evne til å fremstille gjenstander gjennom ord og setninger. Hvis jeg skriver ”Her er en rose”, så ser vi faktisk en rose for oss, selv om det bokstavelig talt bare er en kombinasjon av fire ord og seks bokstaver.

Det er denne forunderlige egenskapen vi støtter oss til når vi skriver.

Ordene og setningene vi skriver, skaper en verden, et selvstendig univers. Ikke fordi vi vil det, men fordi det er en spesiell egenskap som ligger latent i ordene og setningene. Selv om vi leser en bok skrevet i 3. person entall og fortid, opplever vi det som om det skjer nå – for oss eller sammen med oss. Det vi leser er Leibhaft-Da, et livaktig-her. Men denne livaktigheten, denne tekstens selvstendighet (også kalt suverenitet) er følsom. For teksten skal ikke være selvstendig bare i forhold til leseren.

Teksten skal også være selvstendig i forhold til forfatteren!

Denne spesielle samklangen mellom forfatter og tekst, maler og maleri, komponist og musikk, hører til blant de største gåter. Og berører kjernepunktet i all kunstestetikk. Det er godt når det er sant. Og det er sant når det er suverent. Og det er suverent, når det har løsrevet seg fra forfatteren.

Det er ren romantikk. Men på en eller annen måte en befriende tanke. Romanen vil skrive seg selv. Maleriet vil male seg selv. Og så videre. Vår oppgave er å leve oss inn i og føle det som er i denne romanen, hvor den vil hen, hva personene skal.


Skroll til toppen