Kapittel 2

Følelsen av å forsvinne.

 

Normalt er vi klar over at det er forskjell på oss selv og verden.

Men det finnes situasjoner der denne forskjellen ikke er så opplagt, der vi ikke – eller i liten grad – oppdager at det er en forskjell. Når noe opptar oss. En god film. For eksempel. Den oppsluker oss, vi glemmer tiden, stedet, oss selv. Det finnes bare den forunderlige enheten mellom seer og film.

Det samme er tilfelle når vi leser en god bok. Etter de innledende utfordringene, der språk og tone og stil skal aksepteres, blir plutselig bokstaver, språk og setninger borte. Boken og leseren blir ett. Boken leser nærmest seg selv, med sin egen stemme et sted bak leserens øyne.

Dette støtter opp under idéen, som romantikken skapte rundt det opphøyde, inspirerte øyeblikk, der kunstneren i sin guddommelighet skaper sitt verk i ekstatisk, henført inspirasjon.

Disse tankene utgår ikke fra kunstnerne selv. Men fra brukere, kritikere og kunstelskere. Som overfører dette til skapelsesprosessen – at betrakteren og observasjonen blir til ett. Dette er en vrangforestilling, som mange kunstnere lider av. Å vente på inspirasjon. Sludder. Å skrive er arbeide, noe vi kan bestemme oss for. Og så bare gjøre det.

Så skjer resten av seg selv. Hvis det vil. Hvis det vil.


Skroll til toppen