Kapittel 1

Det perfekte

 

Vi har berørt det tidligere.

Det perfekte.

Når er det vi gjør godt nok? Når kan det ikke bli bedre? Det er godt nok, når det er perfekt. Det kan ikke bli bedre, når det er perfekt. Men hva er det perfekte?

Kunstverkets (tekstens, bildets, musikkstykkets) spesielle og nødvendige kvalitet, dets suverenitet, er en fenomenologisk bedømmelse. Dette betyr at bedømmelsen karakteriserer den spesielle måten kunstverket fremstår. Det er ikke estetiske vurderinger i denne bedømmelsen. Når et verk blir perfekt, blir det større enn skaperen, får makt over skaperen. Dette er samtidig – spørsmålet mange stiller seg – målet for når det er godt nok. Den (romanen, teksten, musikken) er god nok, når den kan stå for seg selv, får sin egen vilje, sin egen drift, sin egen impetus. Dette er naturligvis ikke noe som skjer fra første side. Det er en prosess som utvikler seg gradvis.

Før jeg begynner å skrive, må jeg kjenne mitt persongalleri, vite hvordan de ser ut, hvordan de går kledt, hvordan de snakker, hva de gjør. Jeg må kjenne deres sosiale relasjoner, det vil si deres foreldre, samboere, barn, arbeidskolleger, deres livsambisjoner, sympatier og antipatier. Dette synes kanskje innlysende. Og det er det naturligvis også. For hvordan kan man skrive troverdig om noe som helst, hvis man ikke kjenner det til bunns? Ikke fordi vi skal skrive om disse forholdene. Slett ikke. Slet ikke.


Skroll til toppen